Og det var ikke bare det at jeg var irritert og sliten
og ikke klarte å få tankene ned på papir
for når alt kommer til alt er det bare to ting som betyr noe
sex og død

Repetisjoner

Jeg plukker dem, bleke blå
Sekstiåtte blomster
Jeg blunker vekk støvkorn fra mascaravipper
Sekstiåtte ganger

Jeg sykler langsomt forbi
Sekstiåtte fantasivenner
Blomstene er nesten visne når jeg er fremme
Sekstiåtte åndedrag senere

Hun bader i blågrønt lys
Inne i speilet
Blikkene våre møtes
Jeg ser inn i barndommen
Slørete
Som gjennom klorvann
Jeg kan formlig kjenne bassenglukten
Også faller jeg

Også så jeg på deg
Hvordan månen, eller var det solen!? Speilet seg i øynene dine
Klinkekuler
Du lå så fint her ute i snøen
Kontrast
Rød og hvit snø

Sympati

Noen vasket blodflekkene av min kjole

Se på meg
I dag har jeg lyvelinser og sminke
Så sympatisk
At jeg ikke kjenner igjen mitt eget speilbilde

Potetkjeller

Jeg presset leppene mot dine
Dehydrert
du trodde du var død
men du vet..
Du har ikke flaks

Huden din liknet melkehvit plastfolie
Trukket over tynne ribbein
Under hamret hjertet urytmisk mot beingitteret

Jeg har ennå hudrester under neglene
Du gråter uten lyd
Punktert pust
våre blikk møtes over stearinlys
Spindelvev i kaffen
Lukker du øynene når du kysser?

Tidsfordriv

Enkelte dager går ekstremt sakte.
Da løper jeg, med lette skritt forbi
skyggen av meg selv
Mens jeg blåser såpebobler fulle av tanker
trekker inntrykkene inn
sjelen har evalueringsmøte
puster ut uferdige konklusjoner
innrammet i tynn såpe
Barbente føtter
møter massiv asfalt
Jeg trenger uansett hardere hud under føttene

Dødelig

jeg bet tennene sammen til det knaste tørt i kjevebeinet
tannkjøttet krakelerte og raknet
blod i ganen, halsen
Orgasme

Amnesti

Våkne. Lys.
Jeg prøver desperat å adaptere min tilværelse.
Ansikter ser på meg med argusøyne.
Ordene snirkler ut av ukjente røde lepper.
Amnesti.

Jeg ser ut i asfaltjungelen
Ser det denne gangen fra en fremmeds aspekt.
Hva er min historie?
Jeg lengter ikke etter det jeg ikke husker.
Jeg er i en annen virkelighet.

Nå er jeg apatisk.
Fremmed for meg selv.
Men, likevel føler jeg meg så tilpass.

for en svak evighet siden

så satt jeg der igjen, med mine egne øyne i hendene
Jeg stirret på meg selv. Tror jeg
men jeg er ikke sikker
for alt jeg visste, stirret de meg i håndflatene
de svette og skitne håndflatene mine, våte av anstrengelse, røde og såre, fulle av blemmer, fuktige øyeepler mot såre håndflater, overraskende kjølige.
Lindrende.