Du hang stillheten på et strå
Bandt det rundt halsen min
Smil og blå øyne

Jeg smiler tilbake
Med hundre ord under huden
Jeg ikke tør si
Fordi jeg gråter så lett for tiden

Du

Navnet ditt over leppene mine
men ikke bare der
risset inn på baksiden av øyelokkene.
Slik at når jeg blunker tøyes hjertemusklaturen

Du treffer meg
På de riktige stedene
smelter inn i blodet mitt
fotografiske minner fester seg i nakken et sted
der kyssene dine er så myke at jeg mister megselv

begravelser

Det var ikke bare jeg som kjente det
Trykket som var i luften den dagen
Du var naken.
Hadde brent klærne, begravd frykten
(Brent hjertet, begravd huden)

Det er trist, men du er vakrest når du gråter
Eller når du sover
Dype åndedrag som får hverdagen til å forsvinne, litt om gangen
(Eller er det du som forsvinner?)

Det var du som spiste blodkirsebær i januar